logo

Som nevnt og som alle kan se når man rusler omkring på området, bjørka er viktig på Aulestad. Det er bjørk i alléen, og i sin tid stod det aller øverst en dobbel bjørk der stammene slynget seg om hverandre. Den ble på folkemunne ble kalt ”Bjørnson og frua”. Denne blåste ned på begynnelsen av 1980-tallet. De bjørkene som står øverst innenfor stakittet er rester av den opprinnelige alléen. De begynner å bli svært dårlige nå.

Aulestads tuntre er en alm. Den er plantet ca. 1912. Det har historisk vært plantet mye alm i bygdene. Bøndene ble oppfordret til å plante alm som sikkerhet mot nød i dårlige år. Alm ble brukt i maten blant annet i nødsår på slutten av 1500–tallet. Lysthuset i hagen er også av alm. Almen passer godt til det, for den tåler meget godt skjæring.

I parken står også store furutrær, fjelledelgran og vanlig gran. Flere av de store trærne her er rester av landskapsparken på Nedre Aulestad. I tunet står også en småbladet lønn. Denne fikk Bjørnson etter sigende i gave en gang mellom 1905 og 1910 - muligens til gullbryllupsdagen i 1908. Den er de siste årene blitt svært vinterskadd.

Ellers står det spisslønn nedenfor museet. Den nåværende er bare 35 år gammel og er arvtager til en kjempestor gammel lønn som stod der da Bjørnsons kom til gårds. Den er med på en tidlig tegning fra før Bjørnson kom til Aulestad.

Den klamret seg fast helt fram til 1974, da en høststorm skadet den så mye at den ble felt. Der står det også en hagtorn. Antageligvis sibir– eller amerikahagtorn. I vestenden av frukthagen står flere store popler, trolig balsampoppel. Ellers er det ymse slag syrin, noen med opprinnelse fra De kongelige hager i København, og en krossved. Frukthagen har mange eplesorter, blant annet haugmann og åkerø , og det er et pæretre her som aldri bærer frukt.

Plantene som har dekket verandaen er de forskjellige ”hageansvarliges” valg. Først var det humle, det var Karoline som fikk den plantet. Den vokste opp over verandarekkverket og fungerte som et slags lysthus, en skjerm mot solen. Humlen ble fjernet i 1915, det er blitt sagt at det var ’fordi den satt flekker på klær’.

Humlen ble erstattet med villvin, og denne fikk stå helt til 1964 da verandaen ble restaurert av Maihaugen, og villvinen ble fjernet. Rester av denne villvinen ser man i dag på veggen av drengestua. Maihaugen hadde ansvaret og en ny hageplan ble introdusert av fylkesgartner Breland. I denne planen inngikk datidens moteplante søtmispel som dekke foran verandaen. Det er denne som står der i dag.